Venter på min tilslutt.

Hva skjedde med oss?
Vi var så lykkelig.
Vi var så morsom.
Vi var så teit.
Vi var så fyllasyk (OKEI, det var bare meg)
Vi var søsken, kusiner, fetre, bestevenner.
Men på fredag snudde alt. Jeg ble en mindre. Lillebroren min havnet i koma, og jeg følte meg naken.
På lørdag skjedde det igjen. Min kusine ble alene. Lillebroren hennes som kjempet kampen mot kreft, endte på taperlaget. Jeg tror også hun føler seg naken.
Nå er vi to som er alene. Sammen, men alene.
"Det ordner seg tilslutt, Josefine"
Når er tilslutt? Kan ikke tilslutt være nå? Hvorfor må jeg alltid vente på tilslutt? Venter jeg forgjeves?
Det er hardt å ikke gi opp. Men jeg står på. Litt om gangen. Beveger en og en fot, selv om jeg tråkker på spikre. Åpner øynene, selv om lyset brenner. Spiser, selv om jeg er kvalm. Jeg hater dette. Hater å ha vondt. Hater at folk vet at jeg har vondt. Hater at folk synes synd i meg. Blikkene brenner i ryggen. De synes synd i meg. Tenker på meg. Ber for meg. Ikke be for meg. Jeg er ikke troende i dag. Heller ikke i morgen.
Jeg hater dette, kan noen finne min "tilslutt" og gi det til meg? Nå?
Wenche Iren
04.sep.2010 kl.17:01
05.sep.2010 kl.12:54
Mamma
Matias
16.nov.2010 kl.20:57