Tjohei

..på den gode måten, altså

Jeg bryr meg ikke om det går måneder mellom hver gang jeg blogger, det er ikke for leseren (hei igjen, Alex) sin skyld at jeg gjør det. Sannheten er at jeg ble faktisk redd den ene dagen jeg hadde over 1600 (edit: det var faktisk over 1800) lesere. For det er jo her de innerste tankene mine er. Det er på denne bloggen jeg er så ærlig at det gjør vondt. Jeg lukker øynene og lar fingrene skrive ned følelsene mine, uten å la dem gå gjennom mitt eget beskyttelsesfilter. Det er her jeg finner ut hvordan jeg egentlig har det. For her sitter jeg, face to face med meg selv, uten noen andre rundt meg. Jeg kunne like gjerne sittet i et mørkt rom og snakket til meg selv, men da hadde jeg nok blitt tvangsinnlagt ganske fort. Så lite tenker jeg over at noen leser det jeg skriver. Dette er min måte å løfte lokket på. Å la meg selv få se inn i mitt eget hode. Slik ingen andre får gjøre.

Sist gang jeg konfronterte meg selv med følelsene mine var jeg på et veldig mørkt sted. Jeg var langt nede og så ingen ende i tunnellen. Det gjør jeg nå. Jeg fikk kommet meg hjem og har funnet fotfeste igjen. Josefine ligger ikke lenger i en dal, men er på god vei opp på fjellet. Helt til topps skal jeg. Og jeg løper fort. Akkurat nå har jeg det veldig bra. Storesøster løper rett bak meg, og er på bedringens vei. Det kan jeg se så ofte jeg vil, for jeg er så heldig at jeg får sove hos henne flere ganger i uken. Og vi koser oss i hverandres selskap. I dag foreslo hun faktisk at vi skulle begynne å stå opp klokken seks om morgenene, bare for å få enda mer tid med hverandre. Tre-fire dager i uken er ikke nok, mener hun. Åh, som jeg elsker henne. Det bobler inni meg hver gang jeg ser på henne. bobleboble. Tenk at vi har klart oss så langt sammen.

Men det er også andre grunner til at det bobler. Jeg har funnet igjen treningsgleden. Jeg gleder meg til å trene og jeg elsker hvert sekund av det. For et år siden trente jeg sykelig mye for å bli tynn. Jeg ville være fin. "Og bare tynne jenter er fin". Idiot. Nå trener jeg for å være sunn. For å være sterk. For å klare én repetisjon til. Alltid. Jeg spiser nok og trener mer. Endorfinene strømmer rundt i blodet mitt og det kiler i hele kroppen. Jeg vil løpe til verdens ende, bare for å kjenne blodsmaken i kjeften og forbinde den med gleden over at jeg lever. Gleden over at jeg har noe å leve for. Noen å leve for. For hun er her enda. Takket være meg. Og om ting går gale, må jeg kanskje trå til igjen. Og da skal storesøster få så gode T-celler at hun også kommer til å boble. Så kan vi løpe hånd i hånd til verdens ende.

Og i tillegg til at alt går rette veien på familiefronten har jeg også klart å bli forelsket. Hva skjedde der? IKKE vet jeg. Men jeg er nå blitt en av dem. En av dem som går og smiler for seg selv, egentlig uten grunn. Som ikke klarer å tenke på annet enn han. Jeg er blitt irriterende distré (...som om ikke jeg var det nok fra før) og glemmer tid og sted altfor ofte. Jeg tar med meg telefonen over alt, bare for ikke å gå glipp av det om han ringer. Jeg reiser i fem timer med buss, bare for å kunne sove inntil han én natt, før jeg reiser fem timer med buss hjem igjen. Jeg klemmer ekstra hardt når han holder rundt meg, bare for å passe på at han er så nær som overhodet mulig. Jeg forteller han mine innerste tanker, for jeg vet at det ikke er vits i å holde igjen. Han drar det ut av meg uansett. And I don't mind. Han ler av feilene mine, og tar på seg skylden når jeg velter glass. Det skulle vel egentlig bare mangle, det er hans feil at jeg er distré. Av og til må jeg bare ta ut hånden og ta på han, bare for å sjekke at han faktisk er der med meg. At det ikke er en drøm. Han er irriterende perfekt og takler meg bedre enn jeg gjør selv. Og så jeg som skulle være evig singel. Så feil kan man altså ta..

Jeg kjenner jeg er farlig nær min tilslutt.

Så, kjære Josefine. Ta det med ro. Vi har det helt fint. Tro meg.

Med vennlig hilsen
Følelsene dine

Det er ganske sykt, egentlig. At jeg faktisk har reddet et liv. Forhindret død. Lurt skjebnen. Det har kostet blod, svette og tårer, men det har absolutt vært verdt det.. Å få 99 sprøyter i korsryggen er noe jeg ikke ville gjort altfor ofte, for smertene som fulgte var sterkere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg noen gang kom til å sitte i en rullestol, men der tok jeg feil.

Jeg fikk nemlig tilbudet om å redde livet til storesøsteren min. Hennes benmarg hadde sluttet å virke, og eneste mulighet for at vi skulle kunne forhindre en altfor tidlig enveisbillett til sommerlandet var ved søskendonasjon av benmarg.

I utgangspunktet er det 30% sjanse for at én av pasientens søsken er en perfekt match. I vårt tilfelle har alle tre barna identisk benmarg. Det er et mirakel. Hell i uhell.

Høsten gikk til å sjonglere rehabilitering av lillebror, tjeneste i militæret og prøvetaking på haukeland. Vi så storesøster ble dårligere i takt med at lillebror ble bedre. Et prakteksempel på skrekkblandet fryd.

Jeg følte meg som en deltaker i et realityprogram. Hver gang jeg fikk en sprøytespiss brutalt kjørt inn i kroppen var en elimineringssituasjon. Jeg kunne enten ryke ut eller fortsette. Legene spurte spørsmål, veide, målte og tappet blod. Gjerne åtte, ni, ti glass om gangen. Én gang tok de en halv liter mørkerødt blod i en pose. Da fikk jeg trenings- og trappeforbud. Det tar de ikke hensyn til i militæret, så jeg vasket i to og en halv time samme kveld. Det svartnet for øynene mine flere ganger, men jeg måtte fortsette. Jeg fortsetter alltid. Kroppen begynte å bli sliten av å aldri få hvile, men jeg hadde en finale å vinne i Oslo. Akkurat som på showene. Min finale gikk ut på å redde livet til storesøster 19. januar.

18. januar troppet jeg opp på radiumhospitalet, uten egentlig å vite hva som ventet meg. Enda mer blod ble tappet, og jeg ble tildelt et hotellrom med beskjed om å stille nydusjet 0715 neste morgen i behagelige klær. Pliktoppfyllende som jeg er gjorde jeg som jeg fikk beskjed om. Neste morgen ble jeg plassert i en sykeseng og før jeg visste ordet av det lå jeg i en operasjonssal, nesten naken og kun med hvitkledde, fremmede mennesker rundt meg. Jeg husker at jeg var redd.

Det neste jeg husker er smerten. Smerten som rev i hele kroppen. Spesielt i korsryggen. Jeg prøvde å ligge helt i ro, for jeg foretrakk heller en jevn strøm med smerte foran de ekstreme stikkene som kom ved at jeg beveget meg. Så kom mamma. Alt blir bedre med en liten dose mamma. Så sovnet jeg.

Noen timer senere prøvde mamma å få i meg mat, men tanken på å spise gjorde meg, om mulig, enda mer kvalm. Sykepleieren ga meg væske intravenøst. Så kom det tre fornøyde leger som fortalte at de hadde tappet 990 ml benmarg. Med 10 ml-sprøyter. Jeg hadde fire hull i huden, trettitre hull i bekkenbenet og de hadde brukt tre sprøyter i hvert hull. 99 sprøyter tilsammen.

Flyturen hjem neste dag var forferdelig. Jeg spydde som et lite barn, ikke fordi jeg var flysyk, men fordi jeg hadde så store smerter. Resten av dagen er litt i tåke for meg, men jeg vet at jeg besøkte storesøster på sykehuset, spydde mer og at lillebror hadde besøkt ca 50 hus for å finne krykker til meg <3

De neste dagene brukte jeg enten på sofaen eller på sykehuset hos søster. Jeg rakk også å hoppe innom Haakonsvern for å levere sykemeldinger, pliktoppfyllende som jeg er.

Drøyt en uke etterpå fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn på befalskurs, noe jeg har drømt om siden jeg var på sesjon for litt under et år siden. Tre dager senere sto jeg klar på Madla i Stavanger.

Nå har det gått en uke her nede, og jeg er blitt syk og har blitt lagt på isolat. Noe inni meg tror at det ikke er omgangssyken som har tatt meg, men kroppen som sier stopp.

For sannheten er at jeg er sliten. Kroppen er sliten. Hodet er slitent. Jeg har ikke hatt, sett bort fra en hektisk romjul, én skikkelig fridag siden jeg gikk inn i militæret. I hvertfall ikke en fridag som ikke har bestått av sykdom, sykehus eller familie. Jeg prøvde meg på en vennetur på hytten, men den tilbragte jeg på sofaen med mulig lungebetennelse/streptokokker i halsen. Flott.

Nå har jeg dratt bort fra familien og flyttet til en annen by. Drømmen jeg har hatt i nesten et år er oppfylt, og jeg løper rundt med smerter i ryggen og en kropp som sender all mat i retur. Ting er akkurat som jeg har sett for meg, men bare for de andre. Jeg har allerede begynt med spesialbehandling grunnet omstendighetene, men det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil være den befalet lærer navnet på aller sist, for da vet jeg at jeg er helt nøytral. Akkurat som alle andre. Men slik er det ikke. Ikke denne gangen heller. Tydeligvis blir det aldri slik med meg..

Befalet sier at vi skal lytte til, og elske, kroppen vår. Hvordan skal jeg kunne lytte til signalene om å dra hjem og utsette alt dette til høsten, når signalene kommer fra det samme stedet som har presset meg til å dra hit - viljen min. Jeg har aldri vært personen som gir opp, til det er jeg for stolt og sta. Nå skriker én del av meg om en pause, en sykemelding, litt fri. Fri til å tenke og trene. Tid til å bli meg igjen. En annen del av meg sier at jeg skal fortsette. For dette er jo drømmen min. Er det ikke?

Hvorfor må jeg alltid ofre noe for å tilfredsstille? Jeg ser venner og bekjente som flytter verden rundt uten den minste bekymring, mens jeg - som er like gammel - kun ønsker meg én eneste dag hvor jeg føler at alt jeg har gjort er riktig. At alt fungerer. At verden går min vei og viser LITT samarbeidsvilje. Er det virkelig for mye å be om? Det virker slik...

Nå er det en stund siden jeg blogget som før. Jeg har ikke hatt så mye å si. Heller ikke så mye jeg skulle sagt. Tiden siden 25. juli har vært den desidert verste og hardeste tiden så langt i mitt ellers korte liv. Jeg har hatet så mye at jeg er sikker på at jeg faktisk kunne flyttet et fjell, bare ved å slippe ut all aggresjonen jeg har følt på de siste månedene. For å være helt ærlig har jeg faktisk flere ganger vært på randen til å gi opp og bare legge meg ned. For alltid. Men jeg er ikke den typen person som gir meg ved motgang, så for hvert slag i magen har jeg reist meg igjen. Sterkere. Bedre. Selv om jeg kjenner blåmerkene og smerten etter slagene har jeg tatt lærdom av det, og jeg har bygget meg opp til å bli den personen jeg vil bli. Jeg vier livet mitt til å holde humøret og motet oppe, og jeg setter meg sjelden ned for å sippe (selv om det har skjedd, litt for mange ganger). Mye av motivasjonen jeg har hentet har vært fra venner. Nære venner. Nye venner. For dette har ikke bare vært helvetesåret mitt. Det har også vært mitt beste år.

Åh, jeg har så mye å fortelle. Men i fare for å sprenge kapasiteten på blogg.no med et for langt innlegg setter jeg nå siste punktum (snart) for denne gang, så skal jeg fortelle om min tur på norsk og dansk Fregatt, turen jeg nesten døde (for real), gangen jeg kjeftet på en marinejeger og uken jeg gikk uten mat og søvn (igjen, for real. Militæret, ass)

Villanger trér nå av.

- Hei! Hvordan går det? 
(unngår øyenkontakt) - Det går fint.

Det går ikke fint.

There, I said it.

I dag er det tre måneder siden du forlot oss til fordel for Sommerlandet. Det er greit. Du fikk lov til å dra. Jeg håper du har det bra der du er nå. Tiden går fort, snart er vi samlet igjen. Det lover jeg.

Ingenting har knust meg som du gjorde sist gang vi snakket sammen. Du gjorde ingenting gale, ikke være redd for det. Du var bare så utrolig tøff som turde å uttrykke hva du tenkte innerst inne. Kroppen din var bare seks år gammel. Men i sinnet var du eldre enn de fleste jeg kjenner. Den livserfaringen du kunne stille med trumfer alle studiepoeng og skoleår. Motet og styrken du viste i ditt korte liv gjorde deg sterkere enn den tøffeste mannemannen. Det at du stirret meg inn i sjelen med dine store blå gjorde vondt, du visste hva du gikk mot. "Nå vil jeg bare dø, Josefine", var noe av det siste du sa til meg. Aldri har noen vært så ærlig mot meg som du var da. Jeg kunne lese på hele deg at det var ditt siste ønske, og du fikk det oppfylt. Det var hardt å la deg gå, men jeg mente det da jeg sa at du skulle få lov til det. Selv om alle sansene i meg ropte at jeg måtte be deg kjempe, visste jeg at det ikke var rettferdig. Du har kjempet nok, min lille helt.

Tanken på hvor livet ville ført deg er vond. Men det hjelper ikke å tenke på "hva hvis", "tenk om" og "hvis ikke". Det hjelper ingen. Ikke meg, ikke deg, ikke mamma og ikke dadda. Jeg velger heller å se tilbake på alle de gode stundene vi har hatt sammen. Gangene vi lekte på rommet ditt på Askøy, sykkelkappløpene på Rikshospitalet, lekestundene i Sverige, båtturene, stundene på Sture og ikke minst alle lunchene vi spiste sammen med mammaen din det siste året. Du var så god. Er så god. Vi hadde noe spesielt, vi to. Og det har vi fortsatt. Vi kommer til å sees igjen. Jeg lover.

Jeg er så glad i deg, min lille solstråle.

Sometimes we must be hurt in order to grow.
Sometimes we must fail, in order to know.
Sometimes we must lose, in order to gain.
Because some lessons in life - are best learned trough pain.

De sier at sammen er vi sterk.
De har rett.

Ord kan ikke beskrive kjærligheten oss imellom. Smerten vi deler. Gleden vi alle føler. At vi er samlet etter så mange tragedier er en seier ingen kan ta fra oss. Lykken over at vi er fortsatt er oss er uendelig.

Vi er uovervinnelig. Uknuselig.

Ingen kjærlighet er så sterk som søskenkjærligheten. Tro du meg.